torsdag 11. mars 2010

Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910)

Oppvekst og studentliv
Bjørnson ble født på Kvikne i Østerdalen året 1832. Allerede som 17-åring begynte han på universitetet i Christiania. Her kom han sammen med ikke ukjente kulturpersonligheter som blant annet Henrik Ibsen, Jonas Lie og Aasmund Olavsson Vinje.



Bjørnstjerne Bjørnson - Wergelands arvtaker
Bjørnson skulle vise seg å bli en svært så sentral mann innen norsk samfunnsliv - både politisk og kulturelt. I starten av hans unge karriere som forfatter og skribent skrev han for det meste prosalitteratur - ganske naturlig fordi han da jobbet som journalist. Men etter hvert gav han ut flere litterære verk som skulle vise seg å bli svært populære - deriblant en del bondefortellinger.

Som nevnt var Bjørnson en ivrig samfunnsaktør, og han tok del i ulike sider av samfunnslivet. Han var folkeopplyser, og han ivret for å få frem tanken om demokratiet - altså ikke ulikt det Wergeland gjorde. Mange historikere mener Bjørnson har en svært sentral plass både i litteraturhistorien og i den politiske og kulturelle historien.

Synnøve Solbakken (1857)
Den første store litterære debuten til Bjørnson må sies å være bondefortellingen Synnøve Solbakken. Kort fortalt handler fortellingen om kjærligheten mellom Synnøve og Thorbjørn. Begge bor på bygda, men de hører til hver sin sosiale klasse. De er forskjellige som personer, men også ut ifra hver deres bakgrunn og tilhørighet. Thorbjørn kommer fra en lavere klasse i samfunnet, og er en skikkelig hissigpropp. Synnøve kommer derimot fra en høyere sosial klasse, og hun er - i motsetning til Thorbjørn - blid og tolmodig. Men bortsett fra at de to er svært så forskjellige, får de hverandre til slutt! 

Bjørnson skrev bondefortellingne først og fremst med tanke på bøndene. Han ville at de skulle kjenne seg igjen i fortellingene, og han håpet de ville utvikle seg i en mer "rett retning" - med den hensikt at de skulle få økt selvtillit.

Kilder
  • Dahl, Engelstad, Halvorsen, Jemterud, Torp, Zandjani. 2007: Grip teksten. Lærebok, norsk vg2. Aschehoug. Oslo  
  • Wikipedia
  • Foto

tirsdag 9. mars 2010

En Vaarnat!

Diktet "En Vaarnat" er skrevet av Johan S. Welhaven. Diktet er en del av diktsamlingen "Nyere digte", som ble utgitt i 1846. "En Vaarnat" er et dikt som muligens inneholder de fleste lyriske dikteregenskapene til Welhaven. Dette ser vi både på innholdet, språket og ikke minst rytmen og rimet.

Tema og motiv
I diktet skriver Welhaven om våren, og om hva våren gjør med oss mennesker. Han peker på at våren kommer som en ny start, og at vi kan legge alt det tunge bak oss. I diktet fokuserer Welhaven mye på naturen og følelser om og for naturen - noe som vel kan sies å være romantikken i et nøtteskall.

Stilistiske virkemidler
I første strofe brukes besjeling som her:
[...] Vaarnaten ........ favner den slumrende Dal [...]
Strofe 2: [...] Snart vil blide Straaler glide [...]
Strofe 3 og 4: [..] maanelyse Grene. Hør, hvor de hviske dig ømt [..]

På denne måten får Welhaven frem naturens parallell til menneskesinnet. Naturen kommuniserer med mennesket på en uforklarlig måte. Det oppstår en form for enhet mellom mennesket og naturen. De viktigste stikkordene her er Erindringens Skat. Dette temaet er veldig typisk for Welhaven. Her aner vi konturen av en sår og smertefull opplevelse hos forfatteren. Naturen blir hans hjelper for å gjenoppdage de positive tingene midt i smerten.  

Ikke vårnatt men vaarnat
Diktet er preget av dansk, noe som kjennetegner mye av Welhavens litteratur. Han var som kjent for at vi skulle bevare det danske skriftsspråket, og markerte klar avstand fra blant annet Wergeland, som brukte et mer fornorsket språk. I diktet ser vi flere eksempler på bruk av bløte konsonanter, noe som setter et veldig dansk preg på diktet.

Rim og rytme
Som i sine fleste dikt, er Welhaven nøye på å følge de dikteriske reglene. Altså faste oppbygde strofer med skikkelig rim og rytme. Rimemønsteret er slik:
aa, bb, cc og b

Vaarnatten stille og sval        A
favner den slumrende Dal.     A
Elvene nynne de lange             B
dæmpede, dyssende Sange.   B
Alfer sukke                                     C
for de smukke                               C
Lilier: "O, tager os tilfange!"  B

Verseføttene som her brukes, er stort sett en dáktylos i de fire første verselinjene. De siste verselinjene følger et troké-mønster.

Kilder