Barokken - mennesket ut, Gud in

Barokken (ca. 1600-1700) markerer en overgang fra renessansens fornuftstenkning og vektlegging av mennesket. På 1600-tallet blir igjen middelalderens sterke fokus på Gud og kirken forsterket, og fornuften blir revet vekk, samtidig som de religiøse kreftene sakte men sikkert tar overhånd.

Thomas Kingo (1634-1703) var en stor barokkdikter. Han var dansk, og i likhet med blant annet Petter Dass, var han prest. Dermed hadde han en teologisk bakgrunn som gjorde det naturlig at han blant annet skrev en rekke salmer. Salmene hans ble sunget mye i norske kirker, og salmeboka "Kingos salmebok" ble brukt av Den norske kirke helt fram til slutten av 1800-tallet.

Innholdsmessig er salmene til Kingo ganske representative for den klassiske barokkdiktingen. Men Kingo skiller seg litt ut, blant annet fordi han skrev mer påske-relaterte salmer, der budskapet om Jesu lidelse og død var sentral.

Språklig sett kan vi si at salmene til Kingo helt klart følger et barokt mønster. Salmene er spekket med kontraster, avanserte rimmønstre og allegori (billedlig framstilling av lignelser).

Sorrig og glede de vandre tilhope,
lykke, ulykke de gange på rad,
medgang og motgang hinannen anrope
solskinn og skyer de følges óg ad!
Jorderiks guld
er prektig muld,
himlen er ene av salighet fuld.
Uttdrag fra salmen "Sorrig og glæde de vandre tilhope"

Her har Kingo brukt mye kontraster for å uttrykke innholdet. Motsetninger i dikt og salmer var vanlig i barokken, og det er et godt virkemiddel som gjør at leseren får et inntrykk av spenningen mellom himmel og jord (dualismen).

Kilder:
Dahl, Engelstad, Halvorsen, Jemterud, Torp, Zandjani. 2007: Grip teksten. Lærebok, norsk vg2. Aschehoug. Oslo
Bilde: Wikipedia